Kom Mai du skjønne milde...

av Darkamber

Allerede før jeg åpnet øynene, la jeg merke til den merkelige lukten. Jeg ble liggende å snuse ut i luften et øyeblikk. Lukten var noe søtlig, men også litt syrlig; en litt kvalmende blanding av dette og noen andre mindre udefinerbare dufter. Duft var kanskje heller upassende - stank var vel nærmere sannheten; selv om den ikke var direkte ubehagelig, så må jeg si den fikk meg til å rynke litt på nesen. Jeg sto opp fra sofaen, hvor jeg hadde sovnet med klærne på, med en del besvær. Kroppen min kjentes støl og lemster og øm, hvilket sa meg at jeg måtte ha ligget veldig lenge. Sofaen er brukbar til en kort middagslur, men ikke særlig behagelig over lengere tid, spesielt ikke siden jeg nå ikke lenger er en mann i min beste alder; det er et tilbakelangt stadium.

Jeg subbet ut i entréen, tok sikkerhetslenken av døren, og låste opp de to sikkerhetslåsene - man kan aldri være forsiktig nok i en storby, spesielt ikke i dette strøket, med alle disse snifferne og narkomane og Gud vet hva, som reker rundt i gatene.
Jeg åpnet døren på gløtt, og stakk hodet ut. Vinduet på trappeavsatsen nedenfor var åpent, men luften som strømmet inn var merkverdig mild til at det var midt i februar. Jeg sto litt og snuste ut i luften, og følte meg nesten som en hund, men jeg kunne ikke merke noe til den underlige lukten her ute. Ute i bakgården kvitret en eller annen fugl lystig; det stakkars kreket ble vel lurt av at solen varmet så sterkt.

Så. Lukten måtte komme fra ett eller annet sted inne i leiligheten. Kanskje fra kjøkkenet? Jeg måtte bare sette meg ned på sofaen litt først, før jeg undersøkte det. Den lille turen ut i entréen hadde gjort meg sliten. Jeg følte meg veldig trett, og slett ikke bra. Kanskje jeg holdt på å få influensa? Det kjentes nesten slik ut.

Lukten hadde blitt mye verre da jeg påny våknet. Den hadde nå utviklet seg til en regelret stank, som fikk meg til å tenke på oppvask som hadde stått for lenge, eller søppel som det burde være på høy tid å kaste.
Det var problematisk å stå opp fra sofaen, men det gikk til slutt. Jeg følte meg veldig trett og slapp, og slepte med føttene da jeg subbet mot kjøkkenet. Da jeg passerte ett av stuevinduene, så jeg at all snøen ute var forsvunnet.
All. Snøen. Forsvunnet.

Lenge sto jeg bare og stirret ut av vinduet, med en tom følelse inne i mitt hode. Tankene krøp sakte avgårde som svarte skogsnegler; jeg fant det av en eller annen grunn vanskelig å få samlet dem.Det var noe med at det ikke var snø ute, men jeg klarte ikke å huske hva.
Jeg trakk på skuldrene og snudde meg mot kjøkkendøren. Akkurat da hørte jeg noe falle i gulvet med et mykt "plopp". Jeg bøyde meg sakte ned - jeg måtte holde meg fast i vinduskarmen for å greie det - og oppdaget en blekgrønn, puddinglignende bit ligge på gulvet. Noe gulgrønt, seigt dekket deler av den. Den var litt ekkel å ta i, men jeg plukket den opp og subbet så ut på kjøkkenet for å kaste den.

Stanken som slo imot meg da jeg åpnet døren var så overveldende motbydelig at jeg rakk bare såvidt å få karret meg bort til vasken før oppkast eksploderte ut av meg. Skjelvende sto jeg og klamret meg til oppvaskbenken inntil brekningene begynte å avta. Jeg skrudde på vannet for å skylle ned oppkastet. Flere av de puddinglignende bitene lå nå i vasken. Hva i all verden var det jeg hadde spist?

Det var litt av et syn som møtte meg da jeg åpnet døren til matskapet. En ubestemmelig haug med organisk masse okkuperte hyllen hvor jeg hadde satt fra meg middagsrester. Men de hadde da bare stått et par dager? Jeg sto en stund liten stund og stirret på massen for å se om den rørte på seg - for å si som sant var, så var jeg sannelig ikke sikker - før jeg fant en plastposte og skyflet alt nedi. Magen min ga klar beskjed om at jeg burde vente med å fortsette å renske opp i kjøleskapet, så jeg lempet posen opp i søppeldunken mens jeg holdt pusten. Så åpnet jeg vinduet på vidt gap for å lufte ut stanken.

Jeg slepte meg ut på badet for å vaske hendene skikkelig.
Et marerittaktig syn slo imot meg da jeg åpnet baderomsdøren, og fikk meg til å gispe av frykt. Der, rett imot meg på den andre siden av badrommet, sto det mest fryktinngytende vesen jeg noensinne hadde sett! Klærne hang i laser på det. Kjøttet på det kropp var blekgrønt og på enkelte steder hadde biter falt av, slik at knoklene under var synlige.
Vesenet løtet hånden mot meg, og åpnet munnen på vidt gap. Mitt redselslagne skrik gjenlød og gav ekko i rommet.
Det siste jeg enset var at mitt høye, skingrende skrik fikk speilet på den andre siden av rommet til å knuse i tusen biter...

© Darkamber 1994