Historier fra Covenant Flaminius

• Burt og Luke
• Shady

Dette er gjenfortellinger av hendelser som skjedde da vi spilte rollespillet "Ars Magica"

Burt og Luke
- Covenantets "Klabb og Babb"

Vi var i ferd med å etablere et nytt Covenant i en gammel, fraflyttet borg i Dartmoore i Cornwall. En morgen, ett par dager etter at vi hadde flyttet dit, oppdaget vi at det gikk våte fotspor fra brønnen til porten. Alle syntes dette var merkelig, men vi fant ingen logisk forklaring på det, og konkluderte med at det sikkert hadde vært Fairies på ferde.

Cobweb (min lille, halvt Faerie gjøgler rollefigur) fant ut at han skulle drive litt gjøn med Burt og Luke, så han fortalte dem at det helt sikkert var en skatt nede i brønnen, som Faeriene hadde vært ute etter. Burt og Luke slukte agnet rått, og satte igang med å fire seg ned i brønnen og finkjemme både veggene og nede i vannet etter skatten. Dette brukte de et par timer på.

Da de slett ikke fant noen skatt, kom de etter en langvarig diskusjon frem til at Faerien selvsagt måtte ha hentet skatten fordi vi hadde kommet og bosatt oss der, og så hadde han gjemt den et annet sted. Men hvor? Jo, Faerien hadde selvfølgelig gravd ned skatten der hvor fotsporene endte!
Dermed gikk de igang med å grave et hull i borggården, akkurat foran det siste fotsporet.

Etter en stund, og fremdeles ingen tegn til noen skatt, oppdaget de at fotsporene nå endte en litt kortere distanse fra brønnen (solen hadde begynt å tørke dem ut). Burt og Luke konkluderte med at de hadde begynt å grave på feil sted. De flyttet seg til det riktige punktet, og begynte å grave et nytt hull. Dette gjentok seg flere ganger, og det var nå et spor av hull over borggården etter dem.
Etter en tid kom en av offiserne ut av kvarteret sitt, og ble eitrende sint da han oppdaget at Burt og Luke hadde gravd en rekke med dype hull tvers over borggården fra porten til brønnen. De fikk streng beskjed om å grave igjen hullene med en gang. Burt og Luke ble meget betuttet; de hadde jo ikke funnet skatten sin enda!

Da de omsider var ferdige med gjengravingen, oppdaget Burt at fotsporene fremdeles var synlige oppå jorden de hadde spadd tilbake i hullene like ved brønnen! Han fant ut at det var selvsagt fordi han hadde greid å spa jorden på plass nøyaktig slik den hadde ligget før!

Som om dette ikke var nok, så kom Gawain (en av offiserene som Cobweb hadde fortalt spøken sin til) forbi. Han fortalte radarparet at Faerien hadde helt sikkert gravd ned skatten sin midt i elven som rant forbi borgen.
Burt og Luke raste avsted med spadene sine mot elven.
Da de endelig sto ved elvebredden, begynte de å spekulere på hvordan de skulle finne den akkurate midten av elven. Etter mye fundering fant de ut at de kunne jo bare gå til hver sin kant langs elven helt til de kom til endene, og så snu og gå tilbake igjen. Der de treftes igjen, ville selvsagt midten av elven være.

Vi så ikke noe mer til Burt og Luke på en stund..

© Darkamber 1994.

Skrevet: 1994
Sist redigert: 20. september, 2002

[OPP]

Shady
- en av de mest ubrukelige rollefigurer noensinne?

Om Cobweb var en heller ubrukelig rollefigur (spillmessig), så var hans halvsøster Shady uendelig mye verre.
Hun ville egentlig være kul og mystisk og bli kalt "Nightshade", men alle kalte henne bare "Shady".
Shady hadde et utseende som kunne skremme fanden selv; et fremtredende arr fra tinning til munn, og blodskutte øyne. Hun gikk alltid kledt i svart, og hadde stormannsgale illusjoner om at hun egentlig var en ninja...Og så var hun stum...
Spillmessig lager dette en del hindringer med hensyn til interaksjon med de andre rollefigurene...
Den eneste som kunne forstå Shady var Cobweb, da de hadde utviklet en form for tegnspråk seg i mellom. At Shady var stum (og ikke minst stygg) førte til at de andre rollefigurenebehandlet henne som om hun skulle være døv, og stokk dum i tillegg. Stort sett ble hun totalt ignorert.
Cobweb visste jo bedre, men ga etterhvert f... i å prøve å opplyse om det motsatte; han ble etterhvert temmelig lei av å måtte være tolk for Shady hele tiden, og å ha henne diltende etter seg. Det siste satte nemlig bremser for hans amorøse utfoldelser (eller forsøk på sådanne).

© Darkamber 1994

Skrevet: 1994
Sist redigert: 20. september, 2002

[OPP]